|
Felles lunsj der alle på senteret deltar mellom 11.30-12.00 hver dag. (Foto: Nina Heilmann)
Senteret har byttet navn til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK).
Beliggenhet
Senteret besøksadresse er Gaustadalléen 30D, i gangavstand fra UiOs sentrale campus på Blindern. Senteret disponerer 2. 3. og 4. etasje. Adkomst: T-baneringen (4 og 6), bane 3 (Sognsvann) eller 5 (Storo) til Forskningsparken, bytrikk 17 eller 18 til Gaustadalléen. Se kart.
Senteret er samlokalisert med Nordisk Institutt for kunnskap om kjønn (NIKK).
Ledelse
Professor Jorunn Økland, senterleder.
Telefon/e-post til det vitenskapelige personale.
Administrasjon
Oddrun Rangsæter, kontorsjef.
Telefon/e-post til hele administrasjonen.
Vitenskapelig personale
Senteret har nå fire faste førstestillinger: Professor Harriet Bjerrum Nielsen (senterleder), professor Beatrice Halsaa, professor Jorunn Økland og fra 2008 professor Øystein Gullvåg Holter, fra 2009 undervisningsleder og programleder for bachelorprogrammet Tverrfaglig kjønnsstudier (tidl. Kjønn, feminisme og likestilling).
Universitetslektor Elisabet Rogg underviser i STKs engelske kurstilbud KFL 2060/4060 Gender Equality in the Nordic Countries og ved den Internasjonale sommerskolen (ISS). I tillegg leder Rogg et større samarbeidsprosjekt med Universitetet i Montenegro.
Senteret har to professor II i perioden 2009 - 2010:
Professor Sasha Roseneil ved Sociology and Social Theory, Co-Director, Birkbeck Institute for Social Research, Universitet i London.
Professor Barrie Thorne ved UC Berkeley.
To postdoc'er, åtte stipendiater og tre gjesteforskere har også sin arbeidsplass ved Senteret.
Telefon/e-post til alle.
Tverrfaglig universitetsenhet
Senteret er en tverrfaglig universitetsenhet som er organisert direkte under universitetsstyret ved Universitetet i Oslo (UiO).
Senteret ble opprettet i 1986 og ble fra 1997 etablert uten tidsavgrensning. Det har som formål å fremme kvinne- og kjønnsforskning ved selv å drive forskning innen fagfeltet, samt å initiere og stimulere kvinne- og kjønnsforskning ved universitetets grunnenheter. I tilknytning til forskningsvirksomheten skal Senteret drive undervisning/seminarvirksomhet på høyere nivå og formidlingsarbeid. Senteret er tverrfaglig og tverrfakultært, og skal, i tillegg til universitetets grunnenheter, også samarbeide med tilsvarende forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt. (Se vedtektene).
Kort historikk
Senter for kvinneforskning ble offisielt åpnet høsten 1986 og ble opprettet for en prøveperiode fra 01.01.1987 til 31.12.1990. Forberedelser til prøvedriften ble satt i gang høsten 1985, og vårsemesteret 1986 ble et titalls forskere og studenter tildelt arbeidsplass ved Senteret. Fride Eeg-Henriksen ble ansatt som daglig leder i mai 1987. Elisabeth Gulbrandsen var faglig koordinator inntil Karin Widerberg tiltrådte stillingen som forskningsleder i februar 1988. Fra 1991 til april 1993 hadde Senteret faglige ledere på kortvarige engasjementer: Torill Steinfeld, Drude von der Fehr og Brit Berggreen.
Fra 01.09.93 til 31.12.2009 har professor Harriet Bjerrum Nielsen vært faglig leder (nå senterleder). Professor Beatrice Halsaa og forsker Elisabet Rogg ivaretok funksjonen som faglig leder under Bjerrum Nielsens permisjon i perioden 2000-2005. Fra 01.01.2010 overtar professor Jorunn Økland senterleder.
Senteret leide først lokaler i Ullevålsveien 105, men flyttet i 1993 til Sognsveien 70. Her er en samlokalisert med NIKK - Nordisk Institutt for kunnskap om kjønn (tidl. Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning.
Senteret har blitt evaluert i 1991 og 1996, begge ganger med positivt resultat. Kollegiet vedtok etter den andre evalueringen at Senteret skulle videreføres uten tidsbegrensning og som en frittstående enhet under Kollegiet (nå Universitetsstyret). En ny evaluering ble gjennomført høsten 2007. I den forbindelse har SKK foretatt en egenevaluering. Evalueringsutvalgets rapport forelå i november.
Senter for kvinneforskning (SFK) skiftet navn til Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK) i 2001 etter en lang navnedebatt på nettet. I 2007 innbød Senteret til ny navnedebatt, men denne gang uten respons. Senterets styre besluttet på styremøtet 23. mai 2007 et navneskifte fra 1.1.2008. Det nye navnet er Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK). Les mer.
Senteret begynte å tilby undervisning i 1999, og fra høsten 2003 ble Senterets bachelorprogram Kjønn, feminisme og likestilling etablert. I 2007 skiftet programmet navn til Tverrfaglig kjønnsstudier. Programmet har to linjer: En likestillingslinje og en fagfordypningslinje. Les mer om studieprogrammet på UiOs nettsider.
Litt om IRIS i Senteret logo
Senterets logo er en gresk kvinneskikkelse, nemlig gudinnen IRIS. Vi har holdt oss innenfor de klassiske rammer som er vanlige her på Universitetet, som har Apollon i sin logo. Det er Finn er Graff som har tegnet vår kvinne -, og Junn Paasche Aasen har utformet den grafisk.
Iris i mytologisk versjon
er budbringer mellom gudene og menneskene. Navnet betegner egentlig regnbuen, som ofte tolkes som et forvarsel om storm og regn, men også som et jærtegn som tilkjennegir gudenes vilje. IRIS utmerker seg særlig ved den hurtighet hvormed hun tilbakelegger veien mellom himmel og jord,. Den fotrappe gudinnen avbildes med store gyldne vinger på ryggen. da likner hun Nike, seierens gudinne. Eller hun iler av sted ved egen kraft i flagrende kort kjortel.
Vanligvis bærer hun en heroldstav som tegn på sin virksomhet - eller et annet tegn som viser at hun bringer et viktig budskap. Hun er datter av to havguder, Elektra og Thaumas, den sistnevnt en personifikasjonav havet som det hemmelighetsfulle dyp hvor det ligger utallige vidundere skjult. Oppstår det krangel blant de udødelige guder, må IRIS helt ned til Styx for å hente begeret med vann som de avlegger eden sin ved. IRIS er gift med Zefyros, vestavinden. I den senere oldtid - sannsynligvis da Hera var blitt for mektig - oppfant Zeus kjønnsrollene og skaffet seg en mannlig budbringer, Hermes, slik at IRIS heretter særlig utførte tjenester for Hera.
Iris og Apollon (UIOs logo)
Det fortelles forøvrig at en gang skulle nymfen Leto ha barn med Zeus. Det var som rimelig kan være Hera ikke særlig begeistret for. Særlig tatt i betraktning at nymfen til og med skulle ha tvillinger. Derfor gjorde Hera sitt beste for å forhindre at Leto fant en fredet plett å føde på. Leto ble rett og slett jaget fra sted til sted. Men endelig kom hun til øya Delos, en flyteøy som lot henne få være mot å holde den fast - den var lei av å flyte omkring. Så fødte hun det første barnet - Artemis som siden ble jaktgudinnen. For å sette enda flere kjepper i hjulene for Leto, prøvde nå Hera å forhindre jordmoren fra å komme og hjelpe det andre barnet til verden. Og her er det altså IRIS kommer inn - hun smugler jordmoren ut av Olymp slik at Leto får føde barn nummer to. Det var en gutt - Apollon.
Iris i botanisk versjon
Flerårig urt, ca. 100 arter, gul eller blå med vakre sverdliknende blad. De ytre blomsterblad er tilbakekrummet og "skjeggete", de indre står rett opp. Formeres ved varsom deling av den gamle rotstokken etter endt blomstring, men planten lider ved omplantning som derfor bare bør skje med flere års mellomrom.
Iris i optisk versjon
Muskuløs hinne som gir øyet dets farge og slipper lyset utenfra til i den styrken som skal til for å fange opp omgivelsene på netthinnen.
Iris i hermeneutisk versjon
Bro som forbinder to sfærer, en mannlig og en kvinnelig, en åndelig og en materiell. Budbringer om kvinneinnsikt og kvinnevilkje. Blender som oppfanger nyansene i virkelighetsbildet.
Iris i poetisk versjon
Rett som når fykende sne eller hagl fra skyene flyver, iskald, pisket av sted av den luftoppklarende Nordvind, så i stormende fart henflyver den hurtige IRIS.
Kilder : Prolog til Senterets ettårsbursdag i 1987 ved Grete Starheim, som igjen hadde konsultert Iliaden, Salomonsen 1922 samt noen kloke HF-hoder. Revidert og noe utvidet av Fride Eeg-Henriksen i 1989.
Til toppen
|